Vennskap

Jeg er ei sjenert jente midt i min egen livskrise, føles det som :-)

Utad virker jeg kanskje som ei som har det bra, men sånn innvendig er alt kaos.

Jeg trives i mitt eget selskap, men trenger også å være litt sosial...

Og jeg er et sosialt vesen, det er bare det at jeg føler meg likevel veldig ensom selv midt blant alle menneskene...

Ensomheten er til tider veldig vond å føle på og når jeg syns extra synd på meg selv så gråter jeg...

Noe så teit, ei voksen dame grine på den måten. Tja, jeg gjør nå det - når alt føles som verst...

Men jeg har mange bra dager også, dager hvor jeg føler at de rundt meg bryr seg.

Det er liksom ikke så mye som skal til - et hei eller et smil.

Tror ikke jeg har valgt selv å ha det sånn, men kanskje noen oppfatter at jeg avviser og holder folk på avstand.

Jeg har hatt mange venner, men av en eller annen grunn blir jeg sviktet...

Kanskje fordi jeg har vanskelig for å åpne meg, by på meg selv og være oppsøkende...

Jeg gråter ganke mye... I ensomhet... Fordi jeg føler meg ensom...

Jeg er blitt en person jeg ikke ønsker å være...